Forsøk på å forstå den siste kommandanten på Falstad

Simon Stranger
Forsøk på å forstå den siste kommandanten på Falstad

Read

Hva slags menneske var han, den siste kommandanten som levde her? Mannen som fikk alle andre til å tro at han druknet seg i fjorden mot slutten av krigen, før han snek seg vekk fra Falstad, forkledd som en vanlig soldat.

Jeg går gjennom gangene i kommandantboligen, og forsøker å se ham for meg i de forskjellige rommene mens han lager mat, hører på musikk, sover eller skriver brev. Forsøker å høre lyden av skrittene hans, latteren, eller klirringen av tallerkener på kjøkkenet.

Angret han noen gang på at han tok på seg rollen som kommandant, eller var han stolt av alt han fikk utrettet? Likte han å sitte i en slik lenestol som nå står utstilt og røyke, mens små glimt fra de siste dagers hendelser steg opp i ham, og blandet seg med assosiasjoner, tanker og minner.

Dukket ansiktene til venner og familie noen gang opp til overflaten av bevisstheten, fylte kommandanten med melankoli, og fikk ham til å angre på at han reiste hit?

Jeg ser ham for meg der han sitter på kvelden med et glass brennevin i den ene hånden, etter en lang dag i fangeleiren, og med ett er det som om han virkelig sitter der.

En siste drink. Det har jeg fader meg fortjent etter en dag som det her, tenker jeg, og synker ned i lenestolen. Jeg tar en slurk av brennevinet og blunker vekk bildene fra dagens arbeid i skogen: oppsmuldrede lik, med jord og møkk som falt av de råtnende fjesene. Vi dekket kroppene med grå pledd så raskt som mulig, for å forenkle oppgaven for alle. Mens fangene bar likene til den ventende lastebilen, kunne jeg merke det spørrende blikket fra noen av soldatene, som spurte meg om hvorfor i all verden jeg ville grave opp de døde.

Hvorfor? Fordi det vil være for vanskelig å forklare disse henrettelsene for resten av verden. Det måtte gjøres, selvfølgelig. Dette er prisen for enhver krig, men det vil være umulig å forklare nå. Det blir som å ta med en fireåring til slakteriet, og se ham hyle og grine ved synet av dyrene som blir drept, for så å tigge om mer kjøtt dagen etter.

Jeg ser ham for meg, full, stavrende gjennom gangene mot kjøkkenet for å hente noe å drikke, eller på vei ut i hagen for å pisse i det sølvskimrende lyset fra månen, men er ikke det meg selv jeg portretterer? Mine egne opplevelser av å ha drukket for mye, formet og fordreid for å passe til forestillingen av den siste kommandanten?

Hva ville han ha sagt nå, hvis han var i live, om arbeidet i leiren, om ansvaret for all lidelsen?

Stoppet han noen ganger på vei til leiren i løpet av våren 1945? Lente han hodet bakover og betraktet den V-formede flokken med gjess som fløy over fjorden og videre over havnen og åkrene?

Vi kjørte ned til havnen bak den hvite trekirken, og la likene i en gammel båt. Jeg strekker hånden etter lighteren, og ser vaktene bære teppene med likene igjen, der de fomler og strever, og sørger for å ikke miste kroppene i bakken, som om de døde noen gang kunne ta skade av å falle.

En av kroppene som ble gravd opp igjen, var tippoldefaren til mine to barn, Hirsch Komissar. Jeg tenkte på ham igjen den samme morgenen, da vi parkerte bilen nede ved havnen bak kirken, og begynte å bære ut kamerautstyret for å gjøre klart til opptak. Vi var tre menn: En tysk fotograf, en assistent fra Falstad og meg, på vei for å filme et lokalt sangkor. Solen var på vei opp over fjorden, og medlemmene av koret som pleier å øve på Falstad sto ved siden av hverandre på brygga, som på en eksekusjonspelotong. Så sang de for oss. Ordene og tonene til en kjent SS-sang klang utover vannet. En sang fotografen fortalte meg at soldatene brukte under arbeidet, for eksempel når de klargjorde massegraver.

Vi fylte båten til randen med lik og steiner, og tauet den midtfjords. Så fikk jeg en av soldatene til å smadre hull i bunnen av båten. Vannet fosset inn, og vraket sank langsomt mot dypet, som en død hval. Vi rodde tilbake til brygga, mens syngende fugleflokker fløy over hodene våre.

Koret sang og sang, gjentok ordene om frihet, som i munnene til SS-soldatene var en sang om en fremtid der fienden er drept, og bare det rene og friske og ariske får leve.

Det grusomme ved hele dette oppdraget, viser hvor mye vi må ofre på veien mot en bedre verden, tenker jeg og heller oppi noen slanter til. Ikke bare kjemper vi for nåtiden, men for generasjonene som kommer etter oss. Noen stirret på oss fra vinduet i ett av husene ved havnen da vi tok i bruk det gamle båtvraket, men de turte ikke protestere, disse landsbybeboerne, og det burde de søren meg ikke gjøre heller, hvis de bare tenker seg litt om, og husker på hvem det er som får hele dette samfunnet til å gå rundt.

Hvem bestilte planker fra dem? Kjøtt? Hvem bestilte poteter og kål og epler og pærer og mel, og betalte bøndene klekkelige summer for arbeidet de gjorde?

Hva ser vi når vi vender blikket mot fortiden, annet enn aspekter ved oss selv, våre egne ønsker og motforestillinger? Vår egen tolkning?

Jeg forestiller meg kommandanten ved vinduet i stua på kvelden, tenker meg at han ser refleksjonen av fjeset sitt i glasset, og med ett er det mitt eget ansikt jeg stirrer på.

Hvorfor gjør jeg dette?

Fordi fortiden ikke er borte, og aldri har vært det.

Jeg svelger den siste dråpen av brennevinet, og kjenner en behagelig svimmelhet mens jeg stavrer meg gjennom korridoren for å pisse i buskene i hagen. Jeg åpner knappene i buksa og ser lysene fra fangeleiren skinne gjennom svarte greiner i nattemørket. Snart er det en ny dag. Snart er det en ny dag for oss alle.

Jeg går gjennom glassfasaden til kommandantboligen igjen, og ser den tyske fotografen vente på meg i mørket. Så går vi i stillhet mot fangeleiren der vi skal sove. Trasker over grusveien der andre føtter har tråkket før oss.

Kreditering
  • Produsert av Paradox, Falstadsenteret
  • Kreativ regi Bas Vroege
  • Prosjektledelse Ana Zibelnik (Paradox), Ingeborg Hjorth (Falstadsenteret)
  • Tekster og podcaster: Simon Stranger
  • Stemme: Simon Stranger, Bendik Østbye Johannessen
  • Studio Nordubb AS
  • Lyddesign Darius Timmer
  • Grafisk design tekst Kummer & Herrman
  • Animasjon Floris Deerenberg
  • Webdesign Daniël Santé, Marko Damiš
  • Webutvikling Marko Damiš
Om forfatterne

Simon Stranger (f. 1976) er en norsk forfatter. Han har skrevet 18 bøker, er oversatt til 29 språk og ble nominert til Den nordiske litteraturprisen i 2015. Hans mest leste bok er Holocaust-romanen «Leksikon om lys og mørke» fra 2018, som finner sted på Falstad og i Trondheim. Boken vant den norske Bokhandlerprisen, Riksmålsprisen og ble kåret til en av de hundre beste norske romanene gjennom tidene. Stranger bor og skriver i Norge.